Analyse av rammebetingelser med betydning for eksport av sjømat fra Norge

Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige rapportering
Oppsummering og hovedfunn
Det overordnede målet med arbeidet er å gi sjømatnæringen og myndighetene en oversikt over og kunnskaper om hvordan myndighetene kan legge bedre til rette for norsk eksport av sjømat og samtidig ivareta de krav og behov som Norge og eksportmarkedene stiller til bedriftene som eksporterer sjømat. Et viktig spørsmål det søkes å finne svar på er derfor hva som er de viktigste opplevde barrierene som bedrifter møter i Norge når de skal eksportere sjømat. Særlig er det lagt vekt på å identifisere hvordan dagens system virker inn på sjømateksporten og hvordan de nasjonale rammevilkårene og utøvelsen av disse fungerer i praksis. Det er mindre friksjon når det gjelder eksporten til EØS-land, mens det er opplevd til dels store barrierer knyttet til hvordan forvaltningssystemet håndterer behovene for tilrettelegging for eksporten til land utenfor EØS.
 
Dette er et funn som kan gi myndighetene et grunnlag for å foreta forbedringer i form av endringer i rutiner og systemer slik at man oppnår en bedre tilrettelegging for eksporten av sjømat. I systemet for tilrettelegging av eksport av sjømat fra Norge er det er Mattilsynet og Tolletaten som representerer de mest fremtredende institusjonene, og de som representerer de viktigste rollene overfor sjømatnæringen i Norge. Arbeidet med prosjektet har påvist at det er flere eksportbarrierer knyttet til det norske systemet for tilrettelegging av sjømateksporten i Norge. 

Det er tre hovedgrunner til dette: 
• Manglende kapasitet til å håndtere næringens løpende behov for dokumentutstedelse og godkjenninger.
• For dårlig tilpasning av åpningstider på kritiske kontrollpunkter – hovedsakelig; Tollvesenets bemanning på grenseovergangene og kontrolltjenester i Mattilsynets regionale/lokale kontorer.
• Manglende digitalisering av eksportdokumenter. 

Det er altså et klart forbedringspotensial innen feltet som de to kontrolletatene har ansvar for, men som vil representere relativt beskjedne utgifter totalt sett. Basert på funn fra undersøkelsen og mandatet for arbeidet har det fremkommet et sett med faktorer som kan gi en forbedring av tilretteleggingen for eksport av sjømat fra Norge.  

Anbefalinger
Mattilsynet bør: 
• Identifisere kontor med stor trafikk / knutepunkter og etablere utvidet/24 timers åpningstid med vaktordning.
• Etablere et kompetanseprogram for egne ansatte med sikte på å forbedre bransjekunnskap og sikre enhetlig utøvelse av etatens ansvarsområde.
• Arbeide for økt bruk av elektroniske dokumenter – også med en innebygget fleksibilitet der dette er mulig.

Tolletaten bør:
• Identifisere kontor med stor trafikk / knutepunkter og etablere utvidet/24 timers åpningstid med vaktordning. Vei og sjø krever ulike vurderinger.
• Etablere et kompetanseprogram for egne ansatte med sikte på å forbedre bransjekunnskap der det oppleves som nødvendig for å sikre enhetlig utøvelse av etatens ansvarsområde.

Disse foreslåtte tiltakene er i stor grad å anse som praktisk tilrettelegging som ikke er spesielt vanskelig å gjennomføre, men som fordrer at dette prioriteres av de to kontrolletatene. Mattilsynet har for 2018 et årlig driftsbudsjett på 1.321.239.000 kroner, mens Tolletaten har et driftsbudsjett for 2018 på 1.487.947.000 kroner. I denne sammenhengen er slike omprioriteringer ytterst marginale sett i forhold til kostnadene for etatene, mens det vil bety svært mye for den eksportrettede næringen.

Departementene bør:
• Artikulere en stabil bestilling i tildelingsbrevet til henholdsvis Mattilsynet og Tolletaten som møter behovene for bedre internasjonalisering og markedsadgang for sjømat, med særlig vekt på de nasjonale rammevilkårene som bedre åpningstider og tilgjengelighet.
• Ta ansvar for å få utarbeidet en lett tilgjengelig oversikt over land som Norge har frihandelsavtaler med, der det også foreligger en enkel beskrivelse over vilkår og muligheter for norsk sjømatnæring. En utnyttelse av frihandelsavtalene vil da blant annet kunne øke bearbeidingsgraden i Norge og stimulere til flere industriarbeidsplasser.